Autonomi som styrkemultiplikator i Hæren

Hvorfor satser Rheinmetall Nordic på autonomi og ubemannede systemer?

Vi er i dag vitne til et fundamentalt skifte i hvordan militære operasjoner planlegges og gjennomføres. Erfaringene fra krigen i Ukraina, samt andre moderne konflikter, viser at ubemannede og autonome systemer i økende grad blir en integrert del av militære styrkers evne til å overvåke, manøvrere og levere effekt på stridsfeltet. Dette representerer ikke bare en teknologisk utvikling, men en bredere endring i hvordan militær kapasitet bygges og anvendes. 
    Denne utviklingen er særlig relevant for Norge og Europa, og drives frem av flere overordnede trender. 
    For det første skjer det en rask teknologiutvikling. Betydelige ressurser investeres i autonome systemer, både fra etablerte forsvarsindustrielle aktører og fra et stadig voksende økosystem av mindre teknologiselskaper og start-ups. Felles for disse investeringene er en tydelig forventning om at autonomi, kunstig intelligens og nettverksbaserte systemer raskt beveger seg fra eksperimentelle konsepter til operativ kapasitet. 
    For det andre er dødeligheten på det moderne stridsfeltet økende. Sensorer, presisjonsild og rask måloppdagelse gjør det nære stridsfeltet langt mer transparent og risikofylt enn tidligere. I mange situasjoner vil det derfor være både operativt og moralsk rasjonelt å la ubemannede og autonome systemer løse militære oppgaver fremfor å eksponere eget personell. 
    For det tredje står Europa overfor langsiktige personellutfordringer. Flere sektorer konkurrerer om den samme arbeidskraften i et stramt arbeidsmarked. Demografiske trender peker mot aldrende befolkninger og lave fødselstall, samtidig som mange land har redusert sine militære strukturer betydelig etter den kalde krigens slutt. Som følge av dette vil forsvarssektoren i økende grad møte utfordringer med å bemanne styrker i ønsket tempo og omfang. Autonome og ubemannede systemer kan derfor fungere som et viktig supplement, ved å redusere belastningen på personellet og sikre nødvendig utholdenhet i styrkestrukturen.
     – Disse utviklingstrekkene danner bakteppet for vårt arbeid. Vår ambisjon er, i samarbeid med nordiske partnere og kunder, å bidra til utviklingen av kapasiteter som møter fremtidige operative behov i nordområdene, sier Morten Kjørum, CEO, Rheinmetall Nordic.

Mye av den offentlige debatten om militær autonomi fremstår fortsatt futuristisk. Er det slik Forsvaret ser det?
Ikke egentlig. For mange lands forsvar handler ubemannede systemer ikke lenger om en fjern fremtid – men om å løse helt konkrete utfordringer her og nå. Personellmangel, økt eksponering på stridsfeltet og behovet for å operere under konstant overvåking er realiteter i dag. Autonome systemer ses i økende grad som et praktisk virkemiddel for å redusere risiko og utvide operativ kapasitet, snarere enn som eksperimentell teknologi. Teknologien utvikler seg raskt, ikke bare gjennom fremskritt innen maskinvare og algoritmer, men også gjennom militær testing og operative erfaringer.

Når folk hører «autonomi», ser de ofte for seg fullt selvstendige maskiner som tar beslutninger på egen hånd. Er det et riktig bilde?
Det bildet er misvisende. I praksis er autonomi et spekter. De fleste militære systemer opererer et sted mellom fjernstyring og full autonomi, avhengig av oppdraget og miljøet. Den reelle verdien ligger i å la kjøretøyet håndtere rutinepregede eller høyrisikofylte oppgaver på egen hånd, samtidig som mennesker beholder ansvaret for intensjon og kritiske beslutninger. Vi bruker alltid en “man-in-the-loop”.

Hvordan utgjør dette en konkret forskjell på dagens stridsfelt?
Logistikk er et godt eksempel. Etterforsyning av avdelinger under ild er både farlig og personellkrevende. Autonome eller valgfritt ubemannede kjøretøyer kan føre forsyninger frem uten å utsette personell for risiko, også når kommunikasjonen er forstyrret eller GPS-signaler er upålitelige. Det reduserer direkte eksponering og frigjør soldater til andre oppgaver.

Rheinmetall Mission Master XT – med integrert PATH autonomi-kit.

Et annet bruksområde er rekognosering og sikring. Ubemannede bakkekjøretøy kan operere foran regulære avdelinger, utvide situasjonsforståelsen og gjøre dette uten å risikere egne styrker. På en slagmark der synlighet ofte betyr sårbarhet, er dette avgjørende.

Er dette kun konsepter, eller er slike systemer faktisk i bruk?
På stridsfeltet i Ukraina i dag er ubemannede bakkekjøretøy en stadig viktigere kapasitet. De er avgjørende i frontlinjen og bidrar til å endre måten Ukraina fører krig på. I Norge og de nordiske landene blir slike systemer nå også innført og testet i arktiske forhold. Systemer som PATH fra Rheinmetall er testet omfattende av flere NATO-land, og vi er trygge på at denne typen teknologi vil bli bredt tatt i bruk i løpet av få år.

Hvordan reagerer soldater på å jobbe sammen med autonome systemer?
Basert på vår erfaring bygges tillit gjennom forutsigbarhet og åpenhet. Soldater må forstå hva systemet vil gjøre – og like viktig, hva det ikke vil gjøre. Når ubemannede systemer opptrer konsistent og støtter oppdraget uten å øke soldatens kognitive belastning, blir de raskt akseptert som en styrkemultiplikator snarere enn en erstatning.

Dere har nevnt testing og samarbeid med Hæren. Hvordan ser dette ut i praksis?
Vi jobber tett med Hærens Combat Lab, der ubemannede bakkekjøretøy testes i realistiske militære omgivelser – ikke i laboratorier. Dette inkluderer praktiske forsøk, konseptutvikling og direkte tilbakemeldinger fra soldatene som faktisk skal bruke systemene.
    For oss er dette samarbeidet avgjørende. Combat Lab tester ikke teknologi for teknologiens skyld, men vurderer om den løser reelle operative problemer. Når autonome systemer utsettes for gjørme, kulde, forstyrret kommunikasjon – og samtidig betjenes av reelle soldater – avdekkes raskt hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Disse erfaringene former direkte den videre utviklingen av systemene.

Hva vil skille de militære brukerne av ubemannede systemer som lykkes, fra resten?
Etter min mening vil det ikke være hæravdelingene med de mest avanserte prototypene som lykkes, men de som klarer å innlemme autonomi i reelle avdelinger, reelle oppdrag og under reelt press.
    Autonomi er kommet for å bli. Denne teknologien forsvinner ikke. For å forbli troverdige må Forsvaret bevege seg fra prototypetesting til reelle feltforsøk, der ubemannede systemer opererer side om side med eksisterende plattformer i daglig stridsteknikk og taktikk. Man må våge å ta det steget.
    Fredsperioder må brukes til å utfordre gamle konsepter og oppdatere doktrine. De som møter autonomi uten forutinntatte holdninger, vil lykkes. For autonomi handler ikke om å erstatte soldater – det handler om å beskytte dem i et stadig mer transparent og omstridt stridsfelt.
    Det er forskjellen på å bare eie moderne teknologi … og faktisk beherske den.

Et intervju med Jan Kristian Kjølstad, Sales Director Head of ALACOE, om hvordan autonome bakkesystemer allerede er i ferd med å endre militære operasjoner.

ALACOE
(Advanced Land Autonomy Centre of Excellence) er et norsk kompetansesenter for autonome bakkesystemer, bygget på tett samarbeid mellom militære brukere, forskning og industri, med et tydelig fokus på praktisk testing og reell operativ erfaring.

PATH
PATH (Proven, Agnostic, Trusted, Highly Autonomous) er Rheinmetalls skalerbare, kjøretøyagnostiske autonomi-kit utviklet for å gjøre bemannede militære kjøretøy valgfritt ubemannede. Systemet er designet for å operere i krevende terreng og i vanskelige forhold, og er tatt i bruk på et bredt spekter av plattformer – fra små ubemannede kjøretøy til større logistikk  og kampkjøretøy.