Krigen som går for fort for systemet

Erfaringene fra Ukraina er brutalt tydelige: Innovasjon skjer ikke lenger i årsplaner – den skjer i ukesrytmer. Likevel er det nettopp der Norge fortsatt henger etter.

Droneteknologi har de siste årene gått fra å være et nisjeverktøy for stormaktene, til å gi disruptiv og asymmetrisk effekt i møte betydelig mer kostbare tradisjonelle våpensystemer. Erfaringene fra Ukraina viser at billige og fleksible droner – kontinuerlig utviklet og levert i høyt tempo og store volum – nå er like avgjørende for Ukrainas kampkraft og forsvarsevne som tradisjonelle kampsystemer. 
   Det sier Hanne Marit Bjørk, sivilingeniør i industriell matematikk fra NTH, med over tretti års erfaring fra å jobbe i skjæringspunktet mellom teknologi, industri og forsvar. Hun har vært forskningsdirektør ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i to perioder, og bygget fra 2017 til 2023 opp en egen satsing på teknologisk innovasjon og industriutvikling for Forsvaret, blant annet gjennom etableringen av innovasjonssenteret ICE worx Arctic.
    Høsten 2025 ga hun ut boken Pingviner i kamp – hvordan bygge innovasjonskraft for forsvar av Norge.
    – Måten Ukraina driver teknologiutvikling og innovasjon på, i tett samvirke med industrien, utfordrer hele premisset for hvordan vi jobber med teknologiutvikling og materiellanskaffelser her hjemme, sier Bjørk.  
    – Agile innovasjonsprosesser, med raske overganger fra prototyping til uttesting for operativ bruk, og produksjon er essensielt. 

En modell for investeringsstyring og anskaffelse som ikke lenger holder
I flere tiår har Norge basert seg på en relativt lineær modell: Forsvaret definerer og prioriterer sine behov i en langtidsplan, spesifiserer krav og går til anskaffelse gjennom lange, formaliserte prosesser.
    Problemet er at teknologiutviklingen har løpt fra modellen.
    – Innen en kapasitet er ferdig utviklet og anskaffet, er den ofte allerede utdatert. Det gjør at vi må tenke nytt, og disse modellene er allerede klare, sier Bjørk. 
    Kontrasten til Ukraina er slående. Der skjer utvikling, testing og operativ bruk i tett samspill mellom industrien og soldatene– og i et tempo som ligger langt foran det vestlige systemer er rigget for.
    – Industrien leverer de produktene de har, de operative avdelingene tester det ut på slagmarken, og gir direkte tilbakemelding på behovet for forbedring til neste versjon. Det gir raske iterasjoner og kontinuerlig forbedring. Her er det mye å lære, påpeker Bjørk.
    I Norge har vi både kompetansen og teknologien, men den settes ikke i system og i virke. Vi har en unik mulighet til å benytte kjøpekraften som ligger i Forsvarsløftet til å bygge strukturer, prosesser, dronekapasiteter og leverandørkjeder her hjemme, men dette handlingsrommet skusler vi bort i uenighet om styringsmodeller og prioriteringsdiskusjoner om det tradisjonelle systemene versus de nye kapasitetene vi ser spiller en stor rolle i hybrid krigføring.
    – Vi sitter fast i gamle og utdaterte anskaffelsesprosesser, og klarer ikke å få opp hastigheten fra behov til løsning fordi vi ikke tør å ta nye og innovative anskaffelsesmodeller i bruk her hjemme. Det er kjernen i problemet, sier hun.

Polariseringen som låser systemet
Ifølge Bjørk handler ikke utfordringen først og fremst om mangel på løsninger, men om manglende evne til å samle seg om dem.
    På den ene siden står hensynet til etterrettelighet, likebehandling og god kontroll i anskaffelsesprosessene hos de som forvalter statlige prosjektmodeller og styring av store statlige investeringer. På den andre siden vokser frustrasjonen hos leverandører som ikke kommer i inngrep for å bidra, og operative miljøer som opplever at det går for sakte å ruste opp til å møte nye typer trusler.
    – Vi har fått en polarisering som gjør det vanskelig å bevege seg fremover. De tradisjonelle anskaffelsessystemene står sterkt, men hindrer nytenkning og omstilling på de områdene hvor det er helt avgjørende, sier Bjørk.
    Hun er tydelig på at dette ikke er et enten–eller.
    – Vi må klare begge deler: både ryddige prosesser og høyere tempo. Det er fullt mulig, og løsningen for hvordan dette kan integreres er allerede beskrevet og praktiseres i det private næringsliv.

Innovasjon uten vei til markedet
Et sentralt problem er at innovasjon og investering i stor grad foregår i to separate løp.
    – Det gjøres masse bra tidlig fase innovasjon og utvikling, både i regi av universiteter, forskningsinstitutter og leverandørindustrien. Men vi klarer ikke å skape sammenheng og raske faseoverganger mellom disse prosessene, og kommersielle kontrakter til leverandørene. Da får ikke industrien finansiering og forutsigbarheten de trenger for å  satse på produktutvikling, bygge produksjonskapasitet og  oppskalere virksomheten, sier Bjørk.
    Resultatet er at det store potensialet som finnes hos norske kompetansemiljøer og leverandørindustri ikke realiseres.
    – Vi investerer ikke i den innovasjonskapasiteten vi faktisk trenger hjemme, spesielt ikke i de små og mellomstore bedriftene som har den hurtighten og innovasjonskraften vi nå ser  er avgjørende i Ukraina. I en krisesituasjon og eventuell krig i Norge, kan det bli en utfordring, sier hun. 
    Bjørk etterlyser spesielt en tydeligere kobling mellom tidligfase utvikling og de store anskaffelsene.
    – Vi må bruke faseinndelte løp, der teknologi modnes, testes og tas i bruk i mindre volum før man skalerer. Vi må rigges opp for kontinuerlig, iterativ utvikling, og vi må bygge produksjonskapasitet og metoder som kan mobiliseres og skaleres. 
    Dette er ikke nye og uprøvde ideer, understreker hun.
    – Vi har jobbet med dette i flere år. Løsningene finnes.

Små aktører slipper ikke til
En konsekvens av dagens struktur er at nye og mindre selskaper i liten grad kommer inn i systemet.
    – Prosessene vi har bygget opp, trekker i retning av at svaret alltid er de etablerte miljøene. Da går vi glipp av viktig innovasjonskraft, sier Bjørk.
    Det betyr ikke at de store aktørene er problemet – tvert imot.
    – De etablerte selskapene er helt avgjørende. Men vi trenger også de små, som jobber annerledes og kan bevege seg raskere. I dag er det for vanskelig å få disse miljøene inn, sier Bjørk. Det er for mange og for store barrierer. Det er nå åtte år siden vi først begynte å snakke om disse og om hva som kunne gjøres for å legge til rette for at SMBer kunne komme i inngrep med forsvarssektoren. Det er positiv utvikling på dette området i mange land, men her hjemme sleper vi beina etter oss. 

Sårbarhet som ny realitet
Samtidig har en annen erkjennelse vokst frem: hvor sårbare de globale verdikjedene faktisk er. Pandemien var et første varsel. Krigen i Ukraina har forsterket bildet ytterligere.
    – Vi har levd lenge med en tro på at frie og åpne markedene alltid leverer. Den troen er utfordret.
    Dette gjelder ikke bare forsvar, men også helse, mat og kritisk infrastruktur.
    – Vi ser nå behovet for å bygge egenevne og beredskap gjennom å ha en større nasjonal kapasitet. Ikke nødvendigvis full selvforsyning, men robusthet, understreker Bjørk.

Et system som må endres innenfra 
Bjørk mener løsningen ligger i å koble sammen aktørene som i dag opererer mer eller mindre isolert:
    – De som eier behovene, de som utvikler teknologien, og de som skal anskaffe den.
    Her spiller også de teknisk- industrielle forskningsmiljøene en viktig rolle.
    – De kan fungere som en uavhengig brobygger mellom industri og sluttbruker.
    Samtidig advarer hun mot å importere løsninger ukritisk utenfra.
    – Forsvarsmarkedet er ikke et vanlig marked. Det er styrt av sikkerhetspolitiske hensyn og krever spesialisert forståelse, sier Bjørk. 

Et valg som må tas nå 
For Bjørk handler dette til syvende og sist om prioritering.
    – Vi står i et mulighetsrom nå. Men det vinduet er ikke åpent for alltid. Vi må gripe mulighetene som ligger der. Vi må klare å bygge bro mellom de etablerte anskaffelsesprosessene og de nye. De må spille sammen, på samme måte som vårt hjemme-marked må spille sammen med de internasjonale, og da spesielt utvalgte strategiske partnernasjoner slik fregattstrategien legger opp til. Det ligger mye bra tenkning til grunn for fregattanskaffelsen, fremhever Bjørk.
    Hvis Norge skal utvikle og opprettholde sin forsvarsevne, holder det ikke å utvikle teknologi. Den må også tas i bruk – raskt nok.
    – Det er hverken teknologien eller industrien det står på. Det er systemet rundt den, sier Bjørk avslutningsvis.